OVFs historie

OVF hadde ikke vært der i dag – uten en lang historie. Det kan være nyttig å skru tiden tilbake til 1814 for å forstå hvorfor Opplysningsvesenets fond ble dannet.

I en kulturarvsammenheng er fondet kjent som eier av landets mange prestegårder, hvor 300 er rene presteboliger. Mer ukjent er det at fondet har spilt en stor og viktig rolle for landets samfunnsutvikling og i dag har to datterselskaper; Clemens Eiendom og Clemens Kraft som har prosjekter i flere byer og lokalsamfunn.

Dette gir fondet verdi, som en fremoverlent virksomhet i 2021.

Men OVF hadde ikke vært der i dag – uten en lang historie. Det kan være nyttig å skru tiden tilbake til 1814 for å forstå hvorfor Opplysningsvesenets fond ble dannet.

Dype røtter

Historien går tilbake til middelalderen og har sin opprinnelse i det såkalte prestebordsgodset som skulle være en inntekstkilde for prestene. Prestebordsgodset ble bygget opp i løpet av 500 år. Allerede på 1400-tallet ble godset ansett som et selvstendig rettssubjekt, hvor presten kunne opptre uavhengig ved forretninger. Da eneveldet ble innført i 1660 ble prestene kongelige embetsmenn, og representerte staten og kongen i lokalsamfunnet.

Dette eiendomsgodset fra katolsk tid representerte store verdier og utgjorde 10-15 prosent av all fast eiendom på begynnelsen av 1800-tallet. Prestegårder, bortfestede gårder, enkeseter og jord- og skog- eiendommer gikk under navnet det «Beneficerede Gods» Dette forble hos presten selv når kongen konfiskerte klostre og bispe- og kirkegods under reformasjonen.

Eidsvoll 1814

På Eidsvoll i 1814 var det mange kritiske røster til prestenes utnyttelse av det eldgamle prestebordsgodset – ikke minst de bortforpaktete gårdsbruk, som det fantes 8-9000 av. Når leietider var over burde disse bli solgt og salgsinntektene legges i et fond, hvor avkastningen burde øremerkes kirke og opplysning, mente noen. Opplysningsteolog og trønderprosten Midelfart var aktiv innenfor skole og kirkesaker og mente man burde se bort fra prestebordsgodsets katolske opprinnelse:

«Ikke ved Røgelser eller ved Geistlighedens Bønner frelses Sjælen; kun ved Moralitets og sand Oplysnings Udbredelse, og denne fremmes ved Skoler og Universiteter, og disse kunne ikke bestae uden Penge. Sand Oplysning opliver og fremmer alt godt; Friheden selv vindes ved den.»

Bønder stod mot embetsmennene og mange mente bank, kornmagasin, veier var viktigere. Midelfart mente at prestene kunne få en passende erstatning for eiendomstapet. Flertallet ble enige om § 116, som hindret staten i å bruke kapitalen til ulike formål:

Så vel kjøpesummer som inntekter av det gods som er benefisert geistligheten, skal bare anvendes til geistlighetens beste og til opplysningens fremme. På begynnelsen av 1800-tallet ble store deler av det «benefiserte godset» solgt, og salgssummene lagt til Opplysningsvesenets fond, som ble dannet ved lov i 1821. Avkastningen fra fondet skulle todeles:

  • 1/3 til det nye norske universitet
  • 2/3 til Opplysningens understøttelsesfond

 

Understøttelsesfondet skulle være til lønnsforbedring for prester og lærere, til pensjoner for prester, universitets -og skolelærere og til opplysningsformål, som offentlige lærerskoler.

 

Ullensaker prestebolig, oppført i 1826

Midler fra OVF ga utviklings­ muligheter for landbruk og skole

I 1820-40 årene ble det etablert lærerseminarer i all stift takket være midler fra Opplysningsvesenets fond. Tre av de første seminarene ble etablert på prestegårdene; Holt, Stord og Klæbu. Helt fram til 1963 fikk universitetet i Christiania (UiO) tilskudd fra OVF.

Gjennom fondet fikk bøndene adgang til langsiktige lån med gunstige renter og lempelige avdragstider. I 1836 hadde OVF 2600 låntakere og 300 bønder fikk dette året lån gjennom fondet. Det kom godt med ettersom mange trengte lån i den jordbruksreformen landet var inne i.

Prestegårdens rolle

Ofte gikk presten foran og var en nyhetsformidler for poteten, fornye fruktslag, for hage og landbruk. Prestegården var et sted for nyheter og for mange et vindu mot verden utenfor bygda. Mange prestekoner stod i bresjen for misjonsforeningeri egen stue, etter inspirasjon av Gustava Kielland på Lyngdal prestegård. Presten hadde store offentlige forvaltningsoppgaver, som skolesaker, helse og fattigomsorg, og spilte som embetsmann en sentral rolle for bygdas utvikling lokalt, men også nasjonalt.

Prestegårdsgrunn ga sentrumsutvikling

Når det offentlige trengte areal var det lettere å kontakte Kirkedepartementet der OVF var organisert, enn å finne en privat eier som vill stille sitt areal til disposisjon for; skoleutbygging, idrettsanlegg, sykehjem eller kommunehus. Selje prestegard er et sted der utbygging av sentrum på prestegårdsjord er særlig tydelig.

Boplikten

Ingen tjenestebolig ordning har vært mer forankret i en lang historie enn boplikten for prester. Den ble omtalt i de første kristenrettene og den ble utdypet hos ChristianVs Norske lov fra 1687. I 2015 ble den opphevet. I dag har OVF ansvar for å stille presteboliger til disposisjon som rekrutteringsboliger for kirken, samtidig som salget av presteboliger vil fortsette.

Kulturminneansvar

OVFs rehabiliteringer av presteboliger og tilhørende bygningsmasse har vært en formidabel investering i bygningsarv og kulturarv. Å vedlikeholde og heve boligstandarden, og samtidig ta høyde for fredningsvedtak er tidkrevende og kostbart.

 

Nesset, hjemstedet til en av Norges største forfattere og kulturpersonligheter, nemlig Bjørnstjerne Bjørnson (solgt til Romsdalsmuseet i 2019)

Veien videre

I mange tiår har eierskapet til prestegårdsgodset vært omdiskutert. Et langt kapittel i norsk historie var over da regjerningen etter stortingsmeldingen om Opplysningsvesenets fond fattet vedtak om at fondets verdier skulle deles mellom Den norske kirke og staten.

I disse tider gjøres et komplekstog krevende arbeid for å avklare hvilke eiendommer som i henhold til Stortingets beslutning skal overføres til Den norske kirke og hvilke staten skal beholde i det gjenværende Opplysningsvesenets fond. Samtidig vil Stortinget i løpet av 2021 behandle og vedta en ny lov om fondet som gjør det mulig å gjennomføre denne delingen. Når kirken overtar disse eiendommene vil det også følge med midler som gjør det mulig å ivareta denne delen av kulturarven.

På den måten fortsetter OVF å spille en sentral rolle i norsk verdi- og kulturforvaltning.

 

 

Skriv ut