Præs­ter­ne skul­le boe i der­is Sogne

Et historisk tilbakeblikk på prestenes boplikt og prestegårdenes historie.

Publisert

Praesterne skulle boe i deris Sogne ovf main col

Illustrasjonsbilde Hosanger prestegård, Hordaland. Foto: Ovf.

Da prestenes boplikt ble opphevet fra 1. september 2015 ble det slutt på en tradisjon som prestene har nytt godt av siden middelalderen.

Tradisjonene i Norge for at en prest skulle bo på en bestemt gård, som ikke gjennom generasjoner var knyttet til slekten, var sjelden kost. Norge var et ættesamfunn hvor jorda gikk i arv. I begynnelsen var det våre første kristne konger som avsatte store jordarealer til kirken og ble et eksempel for andre. Olav Tryggvasson la eiendom til kirken da han bygde kirke på Moster, og Olav den Hellige skal ha lagt så mye jordegods til fylkeskirkene i landet at det ble en mark sølv i årlig inntekt. Han fastsatte at det skulle være kirke i hvert fjerdingsfylke og den ble vanligvis lagt på en gård som hørte kronen til. I tillegg bygde mange stormenn private kirker på sine eiendommer.

Presteskapet

I Gulatinglovens kristenrett står det at man skal gi prestene en slik levemåte som Olav den hellige og Grimkjell Biskop fikk på Mostratinget. I tillegg står det at biskopen skal sette prester til alle kirker, slike som han vet kan gjøre rett gudstjeneste for folk.

I den første tida hørte prestene til husholdningen til den som var ansvarlig for kirka – en stormann hvis det var en privat kirke og kongens lokale representant ved fylkeskirkene. Presten fikk lønn og bolig, gjerne på den samme gården som kirken var bygd på, men presten var bare en av mange som hørte til på eiendommen. Ut over middelalderen økte imidlertid statusen til prestene og andre som hadde boklig lærdom.

Prestegårder fra 1300-tallet

Fra 1300-tallet av ble prestene herre i eget hus. De overtok bruken av og ansvaret for et gårdsbruk, som ble prestegård. Dette var ofte den gården kirken lå på, og dagens prestegård er derfor ofte en tradisjonsrik storgård med røtter som stormannssete tilbake i førkristen tid. For eksempel har Våle prestegård i Vestfold røtter fra storgarden Válir, som blant annet har vært knyttet til Hårfagreætten. Eiendommen ble prestegård på 1300-tallet.

Prestegårdene var eid av kirken som institusjon. Det presten hadde var en bruksrett som liknet på det en som bygslet en gård hadde. I erkebiskop Eilifs tredje provinsialstatutt fra ca. 1320 heter det: «Presten skal altså bo på prestegården og forlate den på samme måte som andre leilendinger».

Et vedtak i Nidaros erkebispedømme samme år, bekrefter uttalelsen: «Presten skal bære seg slik ad med jorden og forlate den som andre leilendinger eller stå (til ansvar for) den presten som kommer etter han».

Presten måtte holde gården i hevd, ikke disponere den til fordel for egne arvinger, men ha tanke på prestene som kom etter ham. Biskopen hadde ansvar for å føre tilsyn med prestenes eiendomsforvaltning.

Reformasjonen

Selv om kongen overtok mye kirkelig eiendom etter reformasjonen ble prestegårdene holdt utenom. De skulle fortsatt være bolig og levebrød for prestene. Den samme regelverket ble videreført i Christian Vs Norske Lov av 1687, der det var en bestemmelse om at prestene skulle bo på prestegårdene og drive dem forsvarlig: ”Præsterne skulle boe i deris Sogne og hos deris betroede Menigheder og deris rette Præstegaarde, hvilke de skulle beholde fri med al deris Rettighed og rette Tilliggelse, som der af Alders Tid tilligget havet.”

Presten skulle leve av gårdens inntekter i tillegg til inntekter fra kirkelige handlinger. Fra prestegårdens avkastning ble det ikke krevd tiende eller skatt, og heller ikke landskyld av gården, men prestens rettsstatus var fremdeles som en leilending. Etter at det i 1620 ble krevd at prestene skulle ha teologisk embetseksamen økte deres sosiale status ytterligere. Prestene fikk en sentral rolle som statlige embetsmenn og med flere viktige forvaltningsoppgaver. Blant annet ble det prestene som fikk det første ansvaret for skoleundervisningen i landet.

1700-tallet

I tillegg til selve prestegården lå det andre gårdsbruk og gårdparter til presteembetene, det såkalte prestebordsgodset. Fra dette godset ble det skilt ut nye prestegårder, enkeseter, anneksgårder og kapellangårder. Fra slutten av 1700-tallet til midten av 1800-tallet ble det også bygslet bort jord til offentlige formål, som militære sjefsgårder og sivile embetsgårder.

Etter 1814

I 1814 vedtok Riksforsamlingen på Eidsvoll at prestebordsgodset skulle reserveres kirkelige formål og utdanning. I 1821 kom loven om det benefiserte gods. Loven bestemte at godset, med unntak av prestegårder og enkeseter, skulle selges etter hvert som bygselavtalene utløp. Inntektene fra salget skulle plasseres i et kapitalfond, Opplysningsvesenets fond, og gjøres rentebærende. Avkastningen skulle blant annet gå til Universitetet og allmueskolevesenet, og noe gikk tilbake til presteembetet som erstatning.

I Grunnlovens tidligere § 106, i dag § 116, heter det: «Så vel kjøpesummer som inntekter av det gods som er benefisert geistligheten, skal bare anvendes til geistlighetens beste og til opplysningens fremme. Milde stiftelsers eiendommer skal bare anvendes til gagn for disse.»

Fra opprettelsen i 1821 har Opplysningsvesenets fond vært eier av prestegårdene og stilt dem til disposisjon for prestene. I byene var det imidlertid kommunen som holdt prestene med bolig, og i nyere tid er det også blitt mange kommunale presteboliger utenfor de gamle bykommunene.

Presteboliger i landkommuner

Fra 1955 gikk prestene over på statslønn, men fortsatt skulle prestegården være embetsbolig, og presten ble avkrevd et boligfradrag (husleie).

Bykommunenes plikt til å holde presteboliger ble endret ved lov i 1976, da det ble bestemt at staten kunne pålegge alle kommuner å holde bolig, mot at kommunen fikk sine utgifter refundert. Fra 1981 ble det gitt bevilgninger til formålet. Hjemmelen for å kunne pålegge kommunene å holde bolig for prest er i dag inntatt i kirkeloven § 33.

Myndigheten til å pålegge en kommune å holde prestebolig ble delegert til biskopene, senere bispedømmerådene, i 1994. Refusjonen til kommunene ble dekket over statsbudsjettet fram til 2001, da Opplysningsvesenets fond fikk ansvaret. Omleggingen ble blant annet begrunnet med at statsbudsjettet burde avlastes for utgiften og at tjenesteboligordningen kunne samordnes bedre når fondet hadde det økonomiske ansvaret for alle presteboliger.

I høringsnotatet fra 2013 om oppheving av boplikten heter det: «Gjennom de siste 10–15 årene har rammebetingelsene for prestetjenesten endret seg vesentlig. Formålet har vært å tilpasse prestenes arbeidsvilkår til alminnelige utviklingstrekk i samfunns- og arbeidsliv. Tradisjonelle rammer for arbeidet er endret. Prostiet har erstattet prestegjeldet som tjenestedistrikt. Ledelsen er styrket. Arbeidsplaner og beredskapsordninger er innført. Det er inngått avtaler som bedre avgrenser og balanserer prestenes arbeidstid og fritid. Prestekontoret er samlokalisert med menighetskontoret.»

Boplikten ble opphevet 1. sept. 2015 og en ny boligordning innføres i kirken. En lang epoke er slutt, og nye ordninger er innført for å sikre rekruttering til ledige prestestillinger.